Pinlig poentap borte mot Holmlia 4-4.
Postet av Fagerborg Ballklub den 24. Mai 2015
| Av Ragnar Puntervold |
| Vi går på en stygg smell borte mot Holmlia med en ytterst slett innsats mot et svakt lag. Vi slipper inn 4 mål på 7-8 sjanser, fraværende kollektiv innsats og må ha brent minst 10 100% sjanser alene med Holmlias sisteskanse. Vi redder et poeng på overtid med 2 kjappe mål da det er først da vi våkner opp etter å ha blitt fullstendig trengt opp i et hjørne. Vi har da tapt 4 poeng på de 2 siste bortekampene mot de 2 dårligste lagene i avdelinga. |
Fagerborgs lag: Egil -Erik, Ole Marius, Eirik, Lars J- Vedran, Kim, Kristoffer- Andres, Lars K, Wold. Innbyttere: Vegard E, Andreas S, Preben. Vi kommer sent frem til Holmlia. Siste bil først 30 min før kampstart. En småsyk Lars K måtte bruke halve oppvarmingstida til å prøve sko fordi hans egne må ha forsvunnet fra baggen på vei til kamp. Sløv gjeng- likevel: de 5 første minuttene er vi alene med keeper 3 ganger. Holmlia står høyt, uten press på ballfører og uten å falle ved balltap. Vi produserer den ene gigasjansen etter den andre, men leverer bare håpløse avslutninger og virker fullstendig ukonsentrerte. Defensivt gjør vi det samme som Holmlia. Slapt press på ballfører, ingen som angriper ball og situasjoner, halvhjerta sikringsjobb og hver gang vi mister ball "tror" vi at noen andre kommer til å reparere. Når vi angrep stod ikke forsvaret opp- og tidlig blir det strekk for begge lag da balltap betyr at man må helt tilbake. Omsider etter 17 minutter og minst 10 store sjanser+ 10 offsider scorer vi et mål med Andres da målet var helt åpent. Minutter senere blir vi straffet for alt slurvet. En lang ball opp- ingen støter- et løp som ingen følger og mann alene med vår keeper. 1-1. Vi fortsetter å produsere store sjanser. Vedran alene med keeper- 2 meter over mål. Kise alene en rekke ganger. Wold alene - 5 meter over mål. Andres over mål for helt blankt mål. Den nøytrale tilskuer må jo ha trodd at Fagerborg hadde levert store pengebeløp på hjemmeseier. Til slutt får vi 2-1 etter nok et gjennomløp og spill inn foran mål som igjen var åpent. Andres setter da sitt 2. Tordentale i pausen, men har man hatt en skeiv inngang til en kamp er det svært vanskelig å komme på rett kjøl igjen. De første 10 min av omgangen fortsetter vi å produsere sjanser, men avslutningene fra Lars bærer mer og mer preg av desperasjon og vi er nå ikke i nærheten av å treffe mål som jo er en forutsetning for å score. Etter 15 får så Holmlia en kontring til og 2-2. 2 minutter senere er Kim på et av sine mange dribbleraid som anker på midten, mister ball og en lang ball inn i feltet der Erik og Ole Marius sliter med å velge hvem som skal heade vekk ballen og til slutt ender den opp i handa til Erik og straffe. 2-3. 6 min før slutt mister Egil en ball ut i feltet og Holmlia scorer 4-2. Trengt opp i et hjørne og i ferd med å latterliggjøre oss selv våkner den kollektive innsatsen og i de siste krampetrekningene scorer Vegard i det 89 min og Wold 3 minutter på overtid. Vi skaper 2 store sjanser til i overtiden av overtiden, men må ta til takke med 1 poeng. Det er mange år siden jeg har vært så skuffa over en kampprestasjon. Det nærmeste må være tapet mot Rolvsøy i 3. div i 2001 da vi tapte 1-0 på bortebane (10-0 hjemme,) som forøvrig var de eneste poengene det laget fikk i løpet av hele sesongen på 22 kamper. Dårlige kamper får alle lag. Men her faller vi for eget grep. Holmlia var så svake defensivt og vi skaper så mange sjanser at det burde vært scoret 10 mål. Bakover er vi tafatte veldig lenge, står ikke opp i situasjonene og det er symptomatisk at lange baller mot oss der vi er upresset lar vi sprette i stedet for å angripe ball med en enkel forflytning på 2 meter og må dermed rygge 5 meter for å få kontroll nå gjerne feilvendte. Alle disse små beslutningene som utelukkende skyldes mangel på konsentrasjon, manglende aggressivitet og krav til oss selv, akkumulerer seg opp til at ballen spretter mer og mer feil. 4 baklengs mot bunnlaget mot 6 innslupne på de 7 første kampene sier sitt. Ja, vi burde ha byttet 3-4 mann i pausen, men jeg håpte at de utvalgte ville respondere med å få en ny sjanse. Det ble feil. Helst skulle vi ha byttet 6 mann. Så stor var den kollektive svikten. Styrken vår er den kollektive innsatsen og innstillingen. Uten den blir alle lag høyst middelmådige- også vi. Den lille trøsten er at når først desperasjonen ble som størst får vi med 1 poeng. Og så gjenstår det å se om mentaliteten til den oppvoksende generasjon (vi leser døgnet rundt den siste uka før eksamen i ren desperasjon) kan la seg påvirke. Eller om vi skal fortsette å legge oss på et nivå 1mm over motstanderen- uansett motstander og nivå- helt til vi går på den store smellen. Det bygger ikke selvtillit og vinnermentalitet. Heldigvis, i fotballen kommer raskt neste kamp der muligheten for å reise seg er til stede. |
| 04.06.2014 |
Kommentarer
Logg inn for å skrive en kommentar.