Vancouver OL 2010

Etter å vært innlosjert på Vancouvers mest berryktede og forhatte hotell kunne vi prise oss lykkelige da vi ankom Whistler og Nita Lake Lodge i bunnen av den olympiske slalombakken. Et luksushotell med en standard som i hvertfall jeg aldri ville hatt råd om jeg hadde reist privat. Deretter gikk arbeidet i gang med å teste pre-competition i ukene før OL. Ragnhild fikk gleden av bruke mye av tiden oppe på langrennsstadion, mens Faye-sjøl måtte ta til takke med å traske gatelangs i Utøverlandsbyen. Da lekene startet ble jeg overført til min egentlig base - dopingstasjonen på Whistler Medals Plaza. Funksjonen var å ta seg av medaljevinnere som ikke rakk å sluttføre prosedyren før avreise til medaljeutdelingen. Jeg fikk dermed æren av å være stasjonert på den eneste basen som ikke gjennomførte en eneste dopingkontroll under hele lekene (første gjennom historien??). Det viste seg at Canadierne var ekstremt gode på alt som hadde med hockey og curling å gjøre, men hadde relativt begrensede kunnskaper om de resterende vinterøvelsene. Da det viste seg at Ragnhild og jeg trolig var de eneste som hadde overvært mer enn ett sprintarrangement i langrenn (strengt tatt skiarrangement generelt) før lekene startet, ble vi utover i mesterskapet headhunted til skistadion for å holde en styrende hånd over tingenes gang. Dermed fikk vi begge overvært alt av store langrennsprestasjoner ringside i målområdet

OL i Vancouver skulle være lekene der antidopingarbeidet til en hver tid skulle være i henhold til "the State of the Art-program", der arrangøren hadde fulgt opplegget i Beijing med argusøyne og skulle rette opp feilene som ble gjort her og forbedre detaljene. Men til tross for gode intensjoner og enorm planlegging ble vi sittende igjen med inntrykket av et noe tunggrodd og lite effektivt system. Mest "svett" var nok en ikke ukjent norsk lege som sammen med en skiskytter ble sittende inne på prosedyrerommet i 90min da utøver måtte avlegge både uring og blodprøve. Mange utøvere reagerte også på at selve innkallelsen var på størrelse med en middels lang novelle og at samtlige punkter måtte leses opp hver gang, spesielt etter å ha blitt innkalt til sin 3-4 kontroll den uka. Men arrangøren hadde også lagt stor vekt på informajonsarbeid i forkant av mesterskapet, så samtlige utøvere og ledere som ankom OL-byen både visste hva de gikk til. Dermed unngikk vi denne gang de aller største skandalene. 

Så hva satt vi igjen med etter mesterskapet - hva lærte vi? Selvsagt, det å kunne bidra på en så stort mesterskap er en enorm erfaring i seg selv. Kontrastene fra kaoset i målområdet etter sprintfinalene til baseballkampen på Rommensletta gress et halvt år tidligere var nesten komisk. Men det i hvertfall jeg sitter igjen med etter å ha kommet hjem igjen er at kvaliteten på antidopingarbeidet vi leverer i Norge ikke står tilbake for noe annet av de landene vi møtte på andre siden av verden. Selvsagt, det å organisere og ta seg av store mesterskap/konkurranser - der er Amerikanerne og Canadierne meget sterke! Men når det kom til out-of-competition testing, dra utøvere ut av senga om morgenen eller finne dem i landsbyen rundt middagstider, der har nok Norge et og annet å lære bort. Men først og fremst var denne turen en nyttig erfaringsutveksling hvor utrolig mange timer med antidopingarbeid var samlet!